trygvesaa

De aller fleste politiske partier sender sine representanter på "kommunikasjonskurs", for å lære dem hvordan de skal skal opptre ovenfor velgerne på.  Det bugner av "rådgivningsselskaper" som viser politikerne hvordan de skal unngå temaer, fordreie fakta og maskere mindre bra sider med egen politikk.  Og dette skal vi - befolkningen - stå ovenfor når vi skal gjøre vår velgerplikt.  Det er disse politikerne vi har å velge mellom - dessverre!  Har vi tillit til politikere som søker metoder for å slippe å være ærlige?  Jeg har ikke.  Politikerforakten er skyhøy, tiltro til politikere er rekordlav.  Vi gidder snart ikke gå til valgurnene, fordi vi uansett hvem som kommer til makta - så får vi aldri sannheten fortalt!

Se på opperettelandet Italia, som har hatt operettefiguren Berlusconi ved makta - to ganger.  Det er ikke fordi de ikke vet hva slags fysak han er, men fordi de vet at hele det politiske systemet er gjennomsyret av falskhet, fordreielser av fakta og usannheter.

Vi vil ha italienske forhold i Norge?  Vi vil ha politiske broilere, som har gått på lygekurs (kommunikasjonskurs hos rådgivningsselskaper)?  Ikke jeg! 

Partiene skjønner åpenbart ikke at de undergraver egen troverdighet og skaper enda mer politikerforakt, ved å delta på slike kurs.

Jeg har forsøkt formidle en ukjent gammel manns tanker gjennom dette. Jeg forstår deg, gamle. Det kan ikke være så moro for deg. Håper du snart får fly til et sted der du kjenner deg igjen, og blir gjenkjent. Takk for at jeg fikk være din stemme, selv om du neppe vet om det:

*******************************************

"....jo, jeg er jo her, eksisterer jo, men...  Nei, livet er ikke noe særlig lengre.  Mange av de jeg og kona kjente, er jo vekke.  Bare en eller annen enke igjen.  Kroppen er ikke lengre villig til å samarbeide heller.  Jeg er jo 81, så det ikke så lett.  Har fått beskjed om at postkontoret skal nedlegges, og at det er slutt på å få pensjonen på postanvisning.  Spurte om å få pengene via banken, men banken her i byen har ikke penger lengre.  Der er det bare sakshåndterere, eller hva det nå heter.  Forresten kjente jeg ingen lengre, verken på postkontoret og i banken.  Så nå vet jeg ikke hvordan jeg skal få pensjonspengene.  Du må ha smartkort, sa de, og lønnskonto.  Hva skal jeg med slikt?  Den lille pensjonen min forsvinner fort, trenger verken nettbank eller noe kort.  Jeg skjønner meg ikke på verden lengre.  Kjenner meg ikke igjen.  Nei, det er ikke noe moro, dette...

I kveld gikk jeg på et møte, bare for å se folk.  Hva møtet gikk ut på, vet jeg egentlig ikke - det var noe med ånder og fenomener.  Prata med et par stykker, men de bare avbrøt hver gang jeg var i gang med en historie.  Kaffe var der ikke å få.  De solgte bare vann på flasker der.  Hvem vil kjøpe vann på flaske, når man har det i springen - gratis?  Og om man skal kjøpe seg en flaske brus, får man ikke lengre av troppen.  Den sitter så fast.  Kreftene er borte, og jeg kjenner meg så stiv og tung.  Pianoet ble solgt, og gitaren gitt vekk til et barnebarn.  Fingrene er stive, de vil ikke som før.  Da jeg var yngre hadde vi av og til sangaftener hos noen.  Da sang vi kjente, gode sanger, drakk kaffe og pratet.  I radioen nå til dags er det bare støy, skravling og bråkemusikk.  Ingen av de gamle gode programmene er igjen.  Nei...

Kanskje jeg går på kirkegården en tur, og besøker Gerd.  Hun døde i '99, men jeg liker å prate med henne allikevel.  Jeg setter meg ved gravstenen og prater.  Tungt å komme seg ned, og enda tyngre å komme seg opp på bena.  Aller helst ville jeg bare sovnet der, hos henne - bare seile vekk fra en verden jeg føler meg fremmed i.  Jeg var på grava hennes hver dag i juledagene.  Fant ikke mening i å sitte i det tomme huset.  Det var så stille og godt på kirkegården.   Så Gerds ansikt for meg.  Ville bare sovne der i kulden, ville vekk.  Men noen hadde sett meg og varslet politiet.  Så de kjørte meg hjem.  Man er visst dømt til å leve alene i det tomme huset.

Nei, Gerd var tross alt heldig, hun.  Slapp å leve i dette nye årtusenet.  Kanskje jeg skal spise før jeg drar på kirkegården?  Nei, har ikke lyst på mat lengre.  Mat er jo bare rare pakker med fremmede navn på.  Det er så vanskelig å finne noe i disse store butikkene.  Kjenner heller ikke igjen varene, de er så forandret i pakningen.  Det tar lang tid bare å finne det man skal ha.  Kanskje barna ringer i kveld.  Nei, de ringte jo på mandag.  Ja, ja, de er jo så travle med hver sitt, de.  Det er så mye de skal få tid til, i dag.  Nei, jeg skal sitte så lenge på kirkegården som jeg kan.  Kanskje kan jeg slippe unna der.  Reise med vinger til Gerd.  Så kan vi være sammen.   Det hadde vært noe, det.  Savner handa hennes..."

http://www.youtube.com/watch?v=SmVAWKfJ4Go

Senest har vi fått meldingen om at Tore Hansen, kjent vokalist fra nord, er borte.  Ja, livets gang innhenter oss alle, kjente eller ukjente.  Jeg er jo i en alder, der man "er takknemlig for hver dag man får".  Ja, det er faktisk blitt sånn meg meg og, jeg erkjenner det.  Det er ingen selvfølge å bli 60 og mer enn det.

Når man har levd en stund, vil det være mange fra ens samtid som er borte.  Når jeg tenker på alle de som var modne mennesker i min barndom, så er det ingen av dem tilbake.  Men de lever videre.  I min husk, og sikkert i fleres.  Vi ser dem for oss, kan ennå høre stemmene.  På den mer kjente siden har vi som er over 60 nå, fått oppleve en kremalder.  Alt fra Erik Bye til Beatles fikk vi med oss opp gjennom årene.  The Beatles vil for alltid eie en del av mitt hjerte - mitt liv ble aldri det samme etter de kom inn i verden.  Men som kjent, bare to av de gamle heltene lever i dag.

Så mange kjente mennesker kom, ga til oss, og mange av dem er borte nå.  Vi husker Odd Børresens varme, lakoniske stemme, vi husker Wenche Foss, Grete Waitz, Steve Jobs, Hilde Heltberg, Bob Marley, Elvis Prestley, John Entwhistle, Michael Jackson...  Så mange...så mange.

Ja, det er lett å bli melankolsk over heltene og forbildene som er borte, men samtidig er det så naturlig - vi skal komme til, leve, så gli bort.  Det er naturens syklus.  De som preget mitt og andre jevnaldrenes liv, betyr ikke så mye i de oppvoksendes liv.  De må skape sine egne minner, ved å leve og en gang bli som meg - mimrende og en tanke melankolsk ved minnene. 

Takk til de som ga meg så mange minner.

Det er det grunnlag å spørre om, ettersom det er avslørt at det er tatt prøver av helt friske hjerner - med utgang at det er oppstått varig hjerneskade!  Dette er aldeles uhyrlig, og minner om tilstandene for 50 år siden da man lobotomerte mennesker 'en masse'.  Likeså er dette med at det tas hjernetrykkmålinger mye hyppigere i Norge enn i andre land.  Tross en statistikk om null feil ved slike målinger - tyder utsagn fra pasienter på noe annet.  Og hvordan er det med denne saken ang. at en kirurg hadde sikret seg egen enerett til programvaren som ble brukt ved målingene?  Hva tjente denne kirurgen på disse alt for hyppige målingene.  Var det bare å kjøre på, og tjene penger på egne rettigheter, på toppen av kirurglønnen?  Det må vi få svar på!

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/raadet-til-aa-sparke-hjernekirurg-i-2008-3950738.html

Oslo universitetssykehus (OUS) mener de "ligger 10-15 år foran andre sykehus i Norden" med sine målinger, prøver og behandlinger.  Dette kommenterte en kirurg ved Sahlgrenska Sykehus i Sverige meget syrlig på denne måten: "det må i så fall være verdensrekord".  Så ristet han på hodet.  Tror vi nordmenn på OUS's feilfrihet?  Tror vi på at det norske sykehusvesen bare gjør det som gjøres må - og gjør det nesten feilfritt?  Etter hva vi har hørt - er det så langt fra feilfrihet hos det norske helsevesen!

Så må man lure på - hvordan ble dette med hjerneprøver "solgt inn" hos personene som ble ofre for disse unødvendige inngrepene?  Som "en helt nødvendig behandling på noe som er oppdaget i hjernen din"?  Hva ble det gitt tillatelse til - og hva ikke?  Man kan undres...  Her må helsetilsyn og andre gå inn i disse sakene - og finne sannheten.  Her må befolkningen og de som styrer helse og velferd - få vite sannheten.  Her må ikke fakta maskeres eller rotes bort.  Her må det komme klare svar!

Når min bedre halvdel er på reise, bruker jeg alenetiden på oppussing og refleksjoner.  Ja, selvsagt på andre ting også.  Det å kjenne på å være alene, er viktig for oss alle.  Man må finne grunntonen i seg selv, og se på den vakre livsbuketten det er å leve i tospann med et godt stykke menneske.  Det er viktig å puste litt alene, men mest å kjenne litt på det å savne.  Tenke; hva om hver dag var slik - i aleneheten her på kloden?  Ikke særlig lystelig, tenker jeg.  I alenedagene er jeg ekstra glad for ektefellen, barn og barnebarn, gode venner og gode familierelasjoner.  Min alenetid varer ikke lenge.  Heldigvis... 

Det er mange som er alene.  De har ikke familie, ikke barn, samboer eller ektefelle.  Ja, mange har ikke engang nære venner.  Det må føles rart å gå gjennom livet på den måten.  Men vi vet at noen gjør det.  Vi har hørt historiene om mennesker som har vært døde i lang tid, uten at noen har savnet dem, sendt bekymringsmelding til noen - eller forsøkt å ringe på, for å høre om det var noe galt.  Det er noe så uendelig trist ved slike ting.

Jeg skal lese en bok i jula - Kristoffer Schaus "På vegne av venner".  Den handler om folk som er gått bort, men ingen kom i begravelsen.  Det var kun presten der.  Schau skal ha ros for å ha investigert den delen av livet.  Mannen er mye mer enn en komiker med ville innfall.

Vi kan alle strekke ut en hånd til andre, eller bare si "jeg ser deg" via å hilse, småprate eller bare nikke blidt.  Det hender jeg hilser også på totalt ukjente.  Bare fordi jeg kan.  Hvorfor ikke? 

Vi nærmer oss en tid som er vond for mange - julen.  Den er god for de fleste, men slitsom for noen.  De ønsker bare at den skal være over.  Trist, det også.  Hils på noen ukjente i julestria, du også.  Kanskje du løfter julestemningen litt til de, fordi du så dem?

Huset har i snart 15 år vært bebodd av en mons.  Han har tatt sin rolle som familiemedlem på største alvor, har holdt utkikke og passet på reviret, akkurat som en god katt skal gjøre.  Ja, jeg innrømmer det - jeg er visst "kattoman".  Og har man et par stykker blir man omtrent degradert til matleverandør og vannskålfyller, når disse stolte dyrene skal ha det de skal.  Gammelmonsen lider ingen nød her i huset.  Han blir jevnlig sjekket for orm, og får sin ormekur når behov er til stede.  Og hunkatta spiser heldigvis ikke noe annet enn det tjenerskapet serverer, så der slipper vi ormekuren.  Ikke for det, kattedamen kunne nok greit hatt en ormekur, for å ta av noe i vekt!  Men da må hun altså GIS orm...!

Jo, gammelmonsen, ja....  Vår godlynte elskelige og elskede katteskarv, som er en naturlig og kjær del av familien.  Nå er han på 15. året, og lik sin matfar (og tjener), er han ikke akkurat i sin beste tid, men vi henger nå med begge to, da.  Kattelørvas ankomst har jeg beskrevet i en historie et annet sted, men det skal sies at han virkelig startet karrieren så støvskyene stod.  Kattepersonasjen klarte som liten og relativt nyankommet tass å bestige tuntreet - til topps!  Der satt den halvstore ungkatta i treet, som en prikk mot himmelen.  Og der satt han - lenge - og peip og styra.  Men ned kom han, og like hel var han.  Etter det hadde han utallige klatreturer.  Han klatret opp gardiner, over svigermor, over alle stoler og sofater.  Ja, tror forsyne meg han entret opp flate veggen på tekstiltapeten!

Men nå er vår gamle mons i støvets år.  Krumspringenes tid er forbi.  Nå tar han minste motstands vei - og går i rett linje.  Det hender han glimter til med å entre en bjørkestamme et par meter opp.  Men det blir med det.  Nå er gamlingen blitt tynnere (gammelmannskropp), roligere og hvile og søvn er noe han passer på å få.  Så vår kjære venn og gamle huskamerat.  Måtte du enda få noen bra år.  Vi har deg kjær, og det tror vi du vet.  Dette er en ode til deg.  Du kan ikke lese, du kan ikke snakke - men uttrykke deg, det kan du.  Stay cool!

 

  Monsen og lille barnebarnet

Vi gamlinger mener jo mye om unge og deres væremåte, høflighet, framtoning etc.  Det har vel alltid vært slik at det har vært stor avstand mellom generasjonene på mange felt.  Man kan synse mye om unges oppførsel i skolene, på offentlige transportmidler m.m.  Skal nok vedde på at mange unge ser og hører det DE mener er grinete, bitende gamle, med surt oppsyn og ustødig ganglag.  De fleste på min alder har forskjellige opplevelser, men noen ganger må man se det humoristiske i situasjoner.  Her passer det med en opplevd episode:

For en del år siden var jeg gående inne i et innelukket handelsområde.  Min vane tro snudde og vendte jeg både hit og dit, og min noe ulenkelige kropp tenderte å ha en del radius i så måte.  Dette medførte at jeg en stund senere uforvarende dyttet bort i en ung mann. Som den høflige, eldre herren jeg var, var jeg rask til å si "åh...unnskyld".  Den unge mannen målte meg fra tåspissene til hodet og ned igjen, hvor på han erklærte "ta å fløtt dæ, din schtøgging!"  En noe perpleks eldre herre (meg) fikk en smule hakeslepp, og traverserte skyndsomt videre gjennom handlestrøket.  Men etter noen strakser begynte jeg å trekke på smilebåndet over episoden.  Den unge mannens kontante uttrykksform appelerte til min humoristiske side.  Og i sammenhenger der det egnet seg, har jeg gjenfortalt episoden, til forsamlingers munterhet.

Vi gamle er da ikke bestandig sure, sinte og biterske heller......  Vi kan faktisk se humoristisk på ting.  Jah....

Bare tanken på flere av det kaliberet gir meg grøsninger. Men dessverre - jeg tror det kommer flere som han, etter han. Det er mange ekstreme som nå følger tett det som skjer i rettsalen i Oslo. http://nrk.no/227/dag-for-dag/_-hoyreekstreme-folger-forklaringen-1.8077565 Dette kan gi ansporelse og ideologisk boost til flere Breivik-er, som bruker bomber og automatrifler til å uttrykke seg. Det er også slik at en ekstrembølge avler en annen - en med motsatt fortegn. Da er det sannsynlig at denne også vil ha vold som en del av uttrykksformen. Norge mistet mange innbyggere 22/7 i fjor. Men vi har kanskje mistet mer - landets fredelighet. Ekstremismen har slått rot her hos oss og. Det er usigelig trist - og et stort tap for oss alle og landet. Vi får aldri det gamle Norge tilbake.

Ser man på det Breivik og hans likesinnede forfekter og bedriver, virker Hitler som en moderat mann. Han startet riktignok en verdenskrig, men før det brukte han verken bomber eller meiet ned for fote. De drap han og hans folk bedrev var skjulte, enkeltvise og i løyndom. Hitler vokste over mange år, og han var synlig med sin hatretorikk og sine slagsmålsbrødre i SA. Breivik traff oss som lyn fra klar himmel - uten forvarsel, men med et ferdigskrevet kompendium, bombe, og skytevåpen. Det at noe slikt dukker opp av intet, er veldig bekymringsfullt, og gjør oss usikre.

Hva og hvem er skyld i at vi får slike som Breivik, i en verden som heldigvis har blitt en smule mer opplyst og en smule mindre krigersk? Vel, der må vi nok bære et kollektivt ansvar. Samfunn endres, samfunnets regler respekteres ikke så mye lengre. Vi har fått flere kulturer og subkulturer i landet. Vi får et stadig mer fargerik befolkning. Alt dette skaper grobunn og gir næring til slike som Breivik. Det verste er at i noe av det Breivik sier, er at det i folket er mer moderate, men dog tilstedeværende tanker om at landet vårt ikke er vårt lengre, at det blir multikulturelt og fremmed. At mange av de innvandrede dessverre kaster bensin på bålet ved sin fremtreden og sine utsagn - bidrar heller ikke til å minske motsetninger og utvekster. Alt i alt er dette en utvikling som må følges nøye.

Jeg er redd Breivik bare er prologen, at noe mer vil følge. Og at det antakelig blir slik, gjør meg meget trist.

Vi lever i en tid da mange sliter med å finne meningen med å leve.  Vi ser nok av triste eksempler på akkurat det.  Dødsannonser på mennesker i alle aldre, med teksten "...valgte å forlate oss..."  Så uendelig trist det er når en ung rose plutselig mister livskraften og dør!  Det er så mange krav til menneskene i dag, så mye stress og jag.  Alle skal visst lykkes, gjøre karriere, prestere eller hva det nå kalles.  Vi blir fortalt at det er så viktig at vi engasjerer oss.  At vi er opptatte og styrer på.  Det er så mange som skal fortelle deg hva ditt liv skal fylles med, hva du skal være opptatt av.  Du blir bombardert med budskap og meldinger om hva du skal mene, burde, hvordan din kropp skal være, og hva som bør være ditt livsinnhold.  Vi  lever i verdens beste land.  Men aldri har det vært flere ulykkelige i dette landet!  Tankekors?

Vi skal ikke streve etter å prestere, yte, tekkes andre.  Vi skal leve med ett øye mot hverdagssyslene og ett i sidespeilet - mot tilværelsens virkelige innhold.
Vi bør strebe etter en eneste ting - å være større enn oss selv oftest mulig!  Vi må vise evnen til tilgivelse, evnen til emparti og evnen til å vise det menneskelige fulle.  Jeg viser til den 2. av mine fire levesetninger:  "Hvilken rett har jeg til å kalle meg menneske, hvis jeg bare er meg selv nok?"  Det er en av mine kjæreste leveregler.  Jeg forsøker å anstrenge meg mot å være større enn meg selv, forsøker å være medmenneske, god venn, godt familiemedlem - ja lege sår på sjeler jeg ikke har sett på tiår.  Hvorfor skal vi bruke mesteparten av livet på å fylle magene våre, lommene våre - når vi kan vise at vi er mer enn bare vomfyllere og pengepugere?  Finnes det livsmening å gjøre noe for andre enn seg selv?  Ja!  Det er større enn gjerningen mot deg selv!

Til deg som strever og sliter, vil jeg forsøke å si:  Prøv å legge frustrasjoner til side, og la årene hvile i båten på livets elv.  Da kan man hente kraften fra selve elvens dyp.  Hent kraften fra universets kraftuttak!  Se om du finner det!  Ikke mist perspektivet.  Ikke la andre fortelle deg hva ditt liv skal bygges på.  Forsøk å se de virkelige verdiene, og ditt livs ekte og virkelige innhold.  Finn freden, finn roen, finn deg selv!  Og dersom du skulle finne ettertanke i mine ord, er jeg dypt takknemlig for det.

Fred i ditt liv og sinn!

Du snakker om!  Jeg blir forfulgt!   Her i fjor dumpet det ned en fet konvolutt i postkassen.  I konvolutten ble jeg hjertelig ønsket velkommen i laget - av bladet "Vi over 60"!  Det var altså snappet opp at jeg hadde passert en årsgrense, og forfølgelsen var i gang.  Fremdeles får jeg reklame fra dette bladet, som minner meg på alt fra ny type hofteproteser til giktsalve og krem for leverflekker.  Det er nesten så jeg blir deprimert.  I dette bladet står det ikke en eneste positiv ting om oss over 60.  Bare elendighet, sykdom, arv og gikt.

Og det er mange som har siktet seg inn på meg.  Fra en landsdekkende tannlegegruppe fikk jeg en lovnad på 20% på alle nyinnskrudde tenner og halvproteser.  Nei, så snilt!  Det er så rørende å oppleve slik omtanke.  Men siden jeg har alle tennene får jeg krype til korset og felle noen, slik at de blir fornøyde.  Joda, og det var ikke ferdig med dette!  Neida.  Nå blir jeg av og til minnet på at liket mitt kan doneres til forskning, når jeg er død, men ikke begravet.  Og i tillegg kan noen ennå brukbare deler gjenbrukes i andre, visstnok.  Å tenke på at min noe utgådde hoftekul eller spinaltapp skal vandre i annet kjøtt er ikke akkurat oppløftende.  Og fra forsikringshold blir jeg minnet på at jeg må ha mine ting i orden, slik at arvingene får det de skal ha.  Nå kan jeg visstnok tegne en eldrepolise som sørger for at jeg kommer i jorda på staselig vis og uten utgifter for de etterlatte. 

Alle vil meg så vel!  Det er ikke måte på hvor verdifull jeg fortsatt er.  Men saken er den at jeg er ikke giktisk, tannløs, leverflekket, åndsforlatt eller direkte død ennå!  Jeg har riktignok noen tusen miles på spedometeret, og har noe slitasje og rådebank fra levd liv. Men jeg nekter å gi meg over til alle disse som vil ha en del av meg - over 60!  Vik fra meg, reklameforfølgere!  Jeg har ingen planer om å tippe over med det første!

SISTE:  På reklameplassen til høyre for dette innlegget er det forfølgende reklame, også der!  Der annonseres det "Trenger du tappekateter?  Prøv kateteret som sikrer ren katerisering"!  Hva gir dere meg?!  Nå skal jeg åpenbart smigres til å tømme meg selv via kateter, åpenbart for å "få inn en god vane"!  Uuuææææhhhh, jeg blir gal!